Har lenge lurt på hvor ærlig man faktisk skal være. Har lenge satt mitt "hat" til at så mye er så tabu. Hvorfor skal det være så vanskelig å snakke om?
Og hvorfor skal det være så vanskelig og bare godta?
Jeg hadde et fantastisk svangerskap da jeg gikk med David. Vi gledet oss så mye og ingenting kunne ødelegge lykkebobbelen vår. Jeg spesielt hadde mange forventninger, drømmer og planer. Fødselen startet veldig fint, jeg var ikke redd et sekund og konsentrert meg hele veien om "åpne slappe hender, åpent sinn, finere fødsel" og så videre. Det hjalp faktisk også.
Det som ikke hjalp var at vi ble møtt av en kald og sliten jordmor. Hun hadde ringt en student og hun var på vei. Jeg hadde pratet hele veien at student var det siste jeg ville ha, men i øyeblikket klarte jeg ikke si ifra, bare konsentrere meg om riene som stadig ble kraftigere.
Jaja hun var koselig hun..
Jeg opplevde noe som heter ruptur 3 (og en bokstav, men aner ikke hvilken..;). Det tok måneder å kommer seg og det kunne ha vært unngått hvis jordmoren hadde prøvd å kanskje snakke litt med meg..? Det var absolutt ingen kontakt og jeg er bitter enda..
På barsel var det bare gretne og slitne damer. Kort sagt så gikk alt som kunne gå galt, galt.
David fikk trøske og jeg sopp i puppene som følger av det. Dette var sinnsykt vondt, og sårene jeg fikk gjorde at jeg har mye arrvev og sår ENDA..
David hadde også kolikk stakkars, og med en mor som ikke kunne gå, knapt røre seg pga smerter så følte jeg meg ikke som en spesielt god mor. Morten sov kanskje 3 timer i døgnet og jobbet fullt, vi hadde ingen som kunne hjelpe. De aller fleste har mer enn nok med sitt eget liv, og det skjønner jeg såklart.
Det er normalt med svingende humør etter fødsel, barseltiden inneholder mange tårer for de fleste nybakte mødre. Morten hadde fått beskjed om dette han og.. Vi ventet 6 uker.. 8 uker.. 10 uker.. 12 uker.. Det er NOE som ikke stemmer..
Det er vanskelig og forklare så jeg limer inn litt jeg. Er forresten glad jeg ikke leste dette for et år siden, tror ikke det ville hjulet meg spesielt mye med tanke på hvordan jeg hadde det, er redd jeg hadde gitt opp da..
Fremhevet tekst er slik jeg opplevde det.
Hva er en fødselsdepresjon?
"Ammetåke" er en vanlig tilstand og utvikler seg i løpet av de første syv til ti dagene etter en fødsel. Tilstanden er karakterisert av følelsesmessig ustabilitet, gråtetokter, tristhet, søvnvansker og følelse av forvirring. Mellom 50 og 80 prosent av alle kvinner får i varierende grad en slik reaksjon etter en fødsel, og tilstanden betraktes som et normalfenomen.
Behandlingen er en avventende holdning med støtte, trygghet, varme og at man passer på at depresjonen ikke utvikler seg videre.
Med kolikken så var jeg som regel alene. Enten lå jeg på rommet alene eller satt i sofaen alene med en gråtende David i armene. Vi prøvde bare og overleve alle tre og det var absolutt ikke overskudd til noe annet.
Ca ti prosent av alle kvinner får en moderat til alvorlig depresjon som ikke må mistolkes som "ammetåke". De mest vanlige symptomene er manglende evne til å føle glede, også over det nye barnet, søvnforstyrrelser, nedsatt appetitt eller overspising, konsentrasjons- og hukommelsesvansker, håpløshet, selvbebreidelser og isolasjonstendens.
Jeg må få si at jeg elsket gutten min fra første sekund, jeg er bare usikker på om han merket det. Det var så vondt når han hadde det så fælt. Hadde ingen erfaring og prøvde desperat å finne noe som kunne hjelpe han..
Skyldfølelse og selvbebreidelser er vanlige symptomer ved depresjoner og kan føre til utsagn som: "Jeg strekker ikke til som mor, mitt barn hadde fortjent en bedre mor".
Men også at Morten fortjente en bedre kjæreste..
Hvordan stiller legen diagnosen?
I minst 14 dager skal man ha hatt minst to av de følgende symptomene:
- Følelse av nedstemthet som er unormalt for vedkommende og som har vært til stede hver dag nesten hele dagen.
- Minsket følelse av lyst eller interesse over aktiviteter som vanligvis gir glede
- Redusert tiltakslyst og øket trettbarhet
- Nedsatt selvtillit/selvfølelse
- Selvbebreidelser, sterk skyldfølelse
- Tanker om død/selvmord
- Vansker med å tenke og å konsentrere seg
- Uro eller hemmet atferd
- Søvnforstyrrelser
- Signifikant endring i appetitt og vekt
Det er helt utrolig hvor vanskelig det er å skal få hjelp. Etter et halvt år ble vi tatt seriøst og fikk hjelp ved den lokale psyk. klinikken.
Alvorlig depresjon: kognitiv terapi kombinert med antidepressiv behandling. Hvis behandlingen ikke fører frem i løpet av noen uker, vurderes innleggelse i psykiatrisk avdeling og eventuelt ECT (el-terapi).
Etter noen måneder med nedturer og oppturer ble jeg satt på medisiner..Disse gjorde meg fysisk kald, men de hjalp meg opp. Jeg sluttet med de den dagen jeg fant ut jeg var gravid. Aldri mer. Bivirkningene var helt forferdelige og sjokket at av alle følelsene som plutselige kom skytende var krevende og håndtere.
Behandlingen hjalp ikke, det ble søkt om innleggelse på et psykisk senter for familier. Uten Morten og David tror jeg ikke at jeg hadde holdt ut.
Vi skal til Viken Senter (link) for kartlegging. Jeg håper jeg for hjelp til å håndtere depresjonen i hverdagen og leve bedre med den. De fleste opplever en depresjon en eller annen gang i livet sitt. Det er opp til hver enkelt hvordan du vil håndtere det. Jeg vil ikke "bare overleve", jeg vil leve livet, jeg vil finne meg selv og følelsen å ha kontroll. Jeg vil jobbe med skyldfølelsen for tiden som har vært. Jeg vil prate om forholdet, for det har vært tøft og vi har kanskje trådd litt feil noen steder. Jeg vil også prate om tilknytningen med lillen i magen. Sjansene er der for at det kan skje igjen, men vi er forberedte og gjør alt for å unngå det.
Vet ikke hvordan det blir å være der, men tar med lap topen som er fylt med episoder av diverse serier og filmer til kveldene. Kanskje det tilogmed er nett? Hater å pakke, blitt veldig i siste liten, planen er å kjøre litt etter åtte, men må handle. Kjenner jeg oss rett er vi i hvert fall en time tregere ;)
